En spent, men glad Kaisa Augusta Hansen-Suckow (29 år) før premieren på hennes kortfilm «Så er spørsmålet; hadde de egentlig råd til det før også?». Foto: Naomi Lesamana.

Et stillbilde fra kortfilmen av familien Hansen-Suckows familietre i form av bilder. Foto: Naomi Lesamana.

Panelet i samtale om fattigdomsproblematikken i Kristiansand etter visningen av kortfilmen «Så er spørsmålet; hadde de egentlig råd til det før også?». F.v Kristine Løkås Vigsnes fra Nye Mønstre, Benedicte Andersen fra Røde Kors, Elisabeth Thorsen fra Hjelp oss å hjelpe og produsent Kaisa Augusta Hansen-Suckow. Foto: Naomi Lesamana.

Naomi Lesamana

Første publiserte kritiker fra prosjektet «Barnas kunstkritikere» er Naomi Lesamana på 14 år. Hun var tilstede på Arkivet i Kristiansand under premieren på kortfilmen «Så er spørsmålet; hadde de egentlig råd til det før også?» av Kaisa Augusta Hansen-Suckow.

Anmeldelse av Naomi Lesamana (14 år)

Kortfilmens tittel “Så er spørsmålet hadde de egentlig råd til det før også?” kommer fra et sitat fra Erna Solberg. Filmen er laget av Kaisa Augusta Hansen-Suckow som er 29 år, og handler henne selv og hennes historie om fattigdom i Norge.

Filmen viser hvordan en mister sin verdighet på grunn av slik systemet er lagt opp, som for eksempel hvordan NAV ikke forteller om dine rettigheter, og at systemet er for komplisert for enkelte personer og en derfor ikke får hjelp.

Jeg synes filmen er godt laget. Den er regissert så du ikke får et falskt inntrykk av fattigdommen i Norge. Du får sett fra innsiden hvor vanskelig det kan være å leve sånn.

Kaisa har putta inn litt humor for å få det mest mulig realistisk og ekte. Spesielt morsomt fikk hun det til å bli da hun var stressa på NAV-kontoret, og klaget på heismusikk på vent i telefonen til saksbehandler som hun aldri kom frem til. Dette gjør filmen ekstra god.

Jeg vil også påpeke at all musikk i filmen passet til hvert bilde, og fikk det til å ikke bli teit, men vekker følelsene dine og gjør filmen underholdende selv om den er alvorlig.

Filmen viser hvordan fattige folk ikke er stereotypiske med at de bor på gata, har ingen familie eller ikke har penger. Den viser også hvordan fattigdom i Norge kan være i forhold til for eksempel steder i utlandet med slum eller mange hjemløse.

Filmen ble etterfulgt av en debatt hvor Kaisa som regissør deltok, og Benedikte fra Røde Kors, Elisabeth fra Hjelp oss å hjelpe og Kristine fra NAV sitt prosjekt: Nye mønstre.

Det som gikk igjen var hvordan vi som samfunn må kvitte oss med den skammen rundt det å være fattig. Det å være fattig er ikke en skam, men det er en skam at det finnes fattige folk som ikke får nok hjelp.

Systemet er veldig ødelagt, selv etter NAV-reformen som skulle hjelpe. NAV er folks siste håp, og når NAV ikke kan organisere at folk får nok hjelp, har de ingenting å gå på. Det finnes ingen plan C.

Salen var opptatt av at politikerne måtte ta tak i dette. En person sa dette er et likestillings og diskrimineringsproblem i vårt samfunn. Debattleder Birgit Amalie Nielsen kom til slutt med oppfordringen til at politikere i Kristiansand skulle ta kontakt for å prøve å  leve en uke på samme budsjett som det de selv har vedtatt er minimumsinntekt for å overleve.

Poenget med filmen er at fattigdom er så skamfullt tema, at det mange som ikke tror dette finnes i Norge. Det blir feid under teppet at fattigdom i så stor grad faktisk eksisterer. Det som igjen er bra med filmen, er at den setter søkelys på dette problemet i vårt samfunn.

Denne filmen er verdt å se, uansett hvilket perspektiv du har på fattigdom fra før av, eller hvilken bakgrunn du selv har.

https://www.fvn.no/kultur/i/569k9m/anmeldelse-av-saa-er-spoersmaalet-hadde-de-egentlig-raad-til-det-foer-og

Samarbeidspartnere