Av Maria Aaby Ranneberg

Slik vil jeg oppsummere performancen Regnbuebyen ved installasjonen foran domkirka på torget i Kristiansand. Da jeg pratet med dem som hadde laget showet, fikk jeg også inntrykk av at det var dette de ville formidle.

Showet begynte med at en gruppe uniformerte mennesker kom marsjerende inn på scenen i svarte kjeledresser, bøttehatter og regnbuemunnbind. Det så veldig kult ut, og man kunne merke at spenningen steg blant publikum. Plutselig begynte den ene å ta av seg de svarte klærne veldig sakte. Det så meget dramatisk ut. Under hadde hun fargerike klær og rosa hår. Jeg oppfattet det som om de ville vise at hun kom frem og viste sin egen identitet. Hun danset en sakte dans, med øynene lukket hele tiden. Det føltes litt som om hun fant fram den dyriske siden av seg selv, og alle vi andre var inntrengere, mens hun var i sin egen boble. Så kom det en mann i svart kjeledress og stappet henne inn i et skap. Veldig symbolsk, hele greia.

Etter henne kom det en typisk mann ut av skapet, med dress og skjegg. Han danset rundt til en sang om hvordan kvinner var så ubrukelige, og at de burde være mer som menn. Ganske provoserende sang. Da jeg spurte de som hadde lagd showet om dette, sa de at det var for å gjøre narr av overmaskulinitet og kjønnsroller. Jeg synes det kom ganske bra frem, det var i hvert fall morsomt å se på.

Så steg en ny karakter inn i bildet. En dragqueen. Altså, den sminken var så kul! Rosa hår og full pakke, og i tillegg spilte de «Dear Future Husband» over høyttalerne. Det var god stemning blant publikum. Dragqueenen danset rundt, mens mannen sto i bakgrunnen og så på med avsky. Det virket som om de ville lage en kontrast mellom to type personer. Kanskje mannen skulle forestille de dømmende homofobene som står og ser med avsky på at noen bare er seg selv og passer sine egne saker?

Det var et vendepunkt i fortellingen da mannen begynte å dra opp et prideflagg fra privaten, kledde av seg hele dressen, og under var det en kjole! Mannen viste seg å være en kvinne, og det endte med at de to bare løp rundt med prideflagget mellom seg, og det hele føltes veldig lykkelig og fritt.

En annen person gjorde nå en dramatisk entré på scenen. Det første jeg la merke til var de fantastiske buksene hans! De var så nydelige og enhjørningaktige. Han danset en spenstig dans. Mot slutten kom resten av gjengen symbolsk løpende ut av skapet og danset lekent og fritt sammen med han og viftet med vifter osv. Jeg likte spesielt at det var mange farger overalt og en avtalt koreografi.

De bukket og takket for seg, og kulturdirektøren kom opp på scenen og holdt en fin tale. Her er noe jeg merket meg spesielt – med referanse til at det er begått hærverk på regnbueinstallasjonen: «Når noen river ned regnbueflagg, så skal vi henge opp flere regnbuer. Når noen knuser regnbueflagg, så trenger vi flere regnbuer».

Alt i alt var det en fantastisk opptreden. Det eneste jeg har å klage på er at noen av dansene til tider kanskje ble litt repetitive, men de veide jo opp for det med kule klær og sminke. Kunne også ønske det var flere opptrender, så flere kunne få med seg det kule showet. Jeg synes dette er noe alle burde få med seg. Morsomt, utradisjonelt, og fritt!