Me, Myself and I – danseforestilling

Lørdag var det premiere på forestillingen Me, Myself and I på Kilden Teater og konserthus. Det er et danseteater koreografert av Tomos Young som inngår i festivalprogrammet til SØaR contemporary physical dance theatre.

Da jeg først satte meg i salen var det eneste jeg tenkte på hvordan de skulle utvikle danseforestillingen til å få oss til å føle hvordan det var i Corona pandemien. Vi hadde på forhånd blitt fortalt at stykket skulle handle om det.

God balanse

Selve stykket var veldig intenst med mye lyd og lys, og mye bevegelser som gjorde deg litt overveldet. En rullestolbruker var også i dansen og det ble også brukt tegnspråk med ganske sterke uttrykk. Jeg likte spesielt godt at danseren i rullestol på lik linje med de andre som opptrådde, ikke hadde en større rolle enn de andre danserne. Det ga god balanse som jeg syntes var betydningsfullt.

Bøker som var spredt overalt på scenen var litt forvirrende, men senere fant jeg ut at det hadde en ganske stor betydning for hele forestillingen. Det var først etter at jeg intervjuet koreograf Tomos Young, at stykket for min del ga en ekstra og veldig viktig betydning. Da ble det som en helt annen historie. Inntrykkene av det jeg hadde sett, forandret seg med hans forklaringer om hva han hadde utrykket gjennom koreografien og historiefortellingen.

Effektfullt

I begynnelsen av forestillingen ser man Tomos selv danse som viser historien om en danser som lider av isolasjon og utestengelse under Corona pandemien. Lyssettingen likte jeg veldig godt fordi skyggene kom fram på scenen som et effektfullt trekk for å vise at danserne ble større og tegningene vokste på veggen.

De fire forskjellige danserne på scenen ga et lite innblikk i at de alle representerte hovedrollen som er danseren som først vist – han som led under Corona pandemien. Dette visste jeg heller ikke før etterpå. Jeg trodde alle fire var forskjellige karakterer, og ikke én. Selve dansen var basert på overdrevet tegnspråk. Det var spesielt gjennomtenkt av koreografen.

Detaljerikt

Jeg likte hvordan alle de små detaljene i forestillingene hadde en stor betydning. Blant annet inkludering av døve publikummere ved at lyden også hadde sterk vibrasjon som kan føles. Bøkene hadde også sin betydning da de skulle representere kunnskap og også mangel på det – også når det gjelder nettopp funksjonsnedsettelse, det å være døv eller blind.

I all hovedsak var det veldig vanskelig å skjønne alt ved første øyekast, men ettersom jeg ble fortalt hva alle disse små detaljene betød, ble stykket veldig betydningsfullt. Forestillingen stoppet veldig brått, men også dette hadde sin forklaring. Dette var første kapittel i en historie på 3 deler. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

https://www.fvn.no/kultur/i/lVM0xy/barnas-kunstkritikere-me-myself-and-i-danseforestilling

Barnas kunstkritikere

Selma Lesamana

14 år