UTSTILLING: SELVA FRIA AV THYRA DRAGSETH
Agder Kunstsenter har gleden av å invitere til åpning av soloutstillingen SELVA FRIA av THYRA DRAGSETH.
Åpningsord ved Øyvind Berg, forfatter.
KALD JUNGEL
Åpningsord til Thyra Dragseths utstilling på Agder Kunstsenter 9. april 2022
Det er vi mennesker som er de fortolkende dyra på denne planeten.
Vi er de eneste som ser på bilder.
Ingen andre dyr har glede av å se på bilder
fordi bilder står for noe annet enn det de er
og de andre dyra er bare opptatt av det åpenbare.
Ikke av det som er noe annet.
Ingen av de andre dyra skjønner bæra av bilder som står for noe annet.
De fatter det ikke, de har ikke spist av den symbolske frukten
og kjenner ikke den symbolske driften
som gir oss mennesker gamle og nye betydninger hele tida.
For oss er dette selvsagt, vi ser på verden med symboltunge øyne.
Vi gir ulike farger forskjellig betydning og assosierer alskens former med noe meningsfullt.
Noe vi kjenner til fra før. Noe som betyr noe for oss.
Slik legger vi en film av betydning mellom oss og tingene.
(Så går vi rundtom en meningsfull busk…)
Så går vi rundt i en meningsfull verden og ser ikke helt hva vi omgir oss med.
Tingene blir borte for oss.
De sløres av denne filmen, som fyller oss med mening
der vi går rundt med mange forskjellige historier i både hodet og kroppen forøvrig.
Sånn blir vi fremmede i verden.
Dette er både bra og dårlig.
Det er bra, fordi det gjør at vi må tenke bedre og i tradisjoner
men dårlig, fordi vi ikke hører hjemme lenger.
Derfor gjør det godt å ha noen sånne bilder, som disse til Thyra Dragseth,
som griper fatt i akkurat dette momentet, denne filmen, dette mellomrommet
hvor meningsfylden oppstår mellom oss og omgivelsene.
og lar oss hvile i det –
i dette mellomrommet som også kan være språkbelagt, faktisk
på mange tusen forskjellige måter, mer eller mindre poetiske, noe også disse titlene vitner om
med enkle betegnelser på portugisisk, eller små fraser stavet med store bokstaver på norsk.
Et bilde heter «Nuvem»; sky, det viser en sterk, uskarp lyskilde
og i dette ligger det en slags teknisk naturalisme
for sterke lyskilder blir alltid uskarpe for det blotte øye:
De har et lys vi mysende umulig kan fokusere på
før det brytes mot noe som skygger noe annet.
Et annet bilde – «Nuvens»; skyer – er også uskarpt og viser et kjent ansikt fra nesetipp til panneflik.
Med sekskanta refleksjoner, litt usentrert, i pupillene.
Fra skyer får vi vann, som gir oss liv, men skyene skygger også for sola.
Lett som en sky bærer vannet inn på himmelen
blir sola borte, og først da ser vi hva som skinner i grålyset:
OG DE SKRIKER AV VELLYST
er den litt overraskende tittelen på et svart/hvitt bilde
av en tørr, liggende trestamme, som ser ganske menneskelig ut der den har styrtet
og et annet tre som reiser seg opp i mørket bak
med kunstig opplyst gress i forgrunnen
og når dette skimrende bildet balanserer så lett mellom lyset der nede og mørket der oppe
så gir det et svevende inntrykk under mørkets magnetisme
på denne filmen, eller under dette sløret, eller før det neste bildet –
for noen ganger gir Thyra Dragseths bilder denne følelsen
kanskje særlig de skarpeste fargebildene
av at motivet likevel ikke er helt fremkalt ennå:
Det er som om filmen fremdeles ruller i en helt annen betydning
som om dette med fotografi er et skalkeskjul for en større bevegelse
enn det frosne øyeblikket, eller hva skal vi si
om hun som sitter naken under de lette gardinene på bildet som heter
OM ETTERMIDDAGEN ER JEG BARMHJERTIG
eller gulvet vi ser på, men ikke står på
og som får fotografen til å utbasunere
NÅ TRENGER JEG INGEN
et sted i Lisboa, Portugal, dette stedet som plutselig ble aktuelt denne uka
som vestgrensen for de imperialistiske ambisjonene
om å «bygge et åpent Eurasia – fra Lisboa til Vladivostok» (Dmitrij Medvedev)
i løpet av en generasjon eller to med russisk erobringskrig, men Lisboa er et sted
som her i disse bildene først og fremst vitner om sørligere breddegrader
sammen med jungelen i tittelen: selva betyr jungel, fria betyr kald –
noe som er en selvmotsigelse, da jungel ifølge SNL er
«en tropisk, nesten ufremkommelig krattskog»
men her, på symboltungen, er jungelen kald
for lukkeren til denne fotografen har åpnet seg på forskjellige breddegrader
og når tilskueren gjør sine tankesprang inn og ut av bildene
fra sengeleiet i jungelkrattet til hundebæsjen i snøen
gir det kalde stedet like mye mening som det varme
og det jeg har omtalt som en film, altså en hinne
rommer også fordommer av teknisk natur
som at et fotografi nødvendigvis avbilder noe som allerede fins
men disse bildene viser oss at det ikke nødvendigvis er sånn
for virkeligheten er ikke fremkalt ennå
og det som henger på veggene rundt oss
vitner om et sug etter mer virkelighet, hardere realisme og mjukere innlevelse –
se for eksempel på alle mariaene, de er i full fart opp eller ned på stedet hvil
mye mer rødgrønne enn noen regjering kan drømme om å bli
og det er noe nesten uhyggelig i det som ennå ikke fins
når vi får se bilder av det, for da fins det likevel, nesten på pur faen
og det jager oss gjennom alle de historiene vi alt har fortalt
om hva som fins og hva som ikke fins
og det vi døper «nåde» – Graça –kan virke grusomt overfladisk
kanskje det likevel stikker dypere, som en mer eller mindre grusom fantasi
i en lukkeråpning, dette vakre ordet som beskriver noe helt mekanisk
og ligger der og duver i den gamle verbalfilmen, også her og nå
når Agder Kunstsenter ønsker velkommen
til Thyra Dragseths billedrike lukkeråpning
Thyra Dragseth
Selva Fria
Fotografi er kunsten å peke, skrev den tidligere lederen for foto-avdelingen på Museum of Modern Art i New York, John Szarkowski. I et kjent essay fra 1978 trekker han opp en akse for fotografiets virkeområde mellom å være «vindu» mot verden eller «speil» mot fotografen.[1] Altså var kameraets handlingsrom enten å være dokumentarisk og objektivt (reportasjefotografiet) eller på fotografens og kunstnerens vegne subjektivt, selvgranskende og opplevelsesbasert. Det skulle følgelig peke enten utover mot virkelige hendelser og fenomener, eller mot fotografen selv og hennes indre liv. Men hva skjer med bildet når et fotografi verken gjør det ene eller det andre? Hvordan skal vi forstå fotografier som først og fremst synes å ville peke innover – ikke mot fotografen, men mot seg selv?
Thyra Dragseths utstilling Selva Fria på Agder Kunstsenter presenterer et utvalg bilder som motsetter seg kategorisering eller plassering på noen «akse». Motivkretsen er en overlapp og videreføring av bildene kunstneren viste på galleriet MELK i Oslo i 2021. Ved første møte opptrer bildene uten sammenheng. De er avbildninger av tilsynelatende konkrete situasjoner, gjenstander og skikkelser, men samtidig er de ribbet for informasjon om de samme gjenstandene og skikkelsene. Vi ser bilder av vegetasjon og utsnitt av interiører; nærbilder av en hundebæsj i snøen, og noe som ser ut som en brownie, halvveis innpakket i plast, på et kjøkkenbord. En naken kvinne innhyllet i forførerisk rødt lys står ruvende i en dominant positur, med kjønnet demonstrativt mot oss, og holder oss fast med blikket. En rest av sølvfarget emballasje flyter i irrgrønt vann. Andre motiver er ute av fokus, og framtrer mer som poetiske, impresjonistiske øyeblikksbilder – trivielle synsinntrykk, impulsivt fanget på film. Andre synes truende, som jenta som halvt vendt mot oss stirrer skrekkslagent eller utfordrende mot kameraet, eller den tilsynelatende nakne skikkelsen sittende i vinduskarmen, halvt skjult bak revnete gardiner.
Utstillingens tittel, Selva Fria, betyr «kald jungel» eller «den kalde jungelen» på portugisisk, og antyder at Dragseths fotografier har en forbindelse til hennes andre hjemland (hun bor og arbeider delvis i Lisboa og Kristiansand). Hun har i tidligere arbeider eksponert et mer selvbiografisk prosjekt, men sammenstillingene i Selva Fria antyder ingenting konkret for en utenforstående betrakter, verken i geografisk eller biografisk forstand. Jungelen kan slik befinne seg hvor som helst, i oss eller utenfor oss. Den er kanskje å forstå som den uoversiktlige massen av substanser, hendelser og gestalter som utgjør erfaringen – vår erkjennelse og livshorisont.
Opplevelsen å bli holdt utenfor, og samtidig dratt inn i bildenes både gåtefulle og konfronterende ikonografi avspeiler en forestillingsverden som både er allmenn – slik alle kan oppleve den fysiske og sosiale verden som et felles, objektivt anliggende – og personlig, utilgjengelig for andre. Dragseths bilder er konkrete og trivielle i sin tilsynelatende interesseløse registrering av tilfeldige gjenstander og situasjoner. Samtidig er informasjonen redusert til et nivå hvor motivene blir abstrakte, og fotografiene ikke lenger snakker om noe utenfor seg selv. Det Dragseths fotografier først og fremst peker på er bildet som skaper sin egen virkelighet.
Tekst av Arve Rød
[1] John Szarkowski, Mirrors and Windows. American Photography Since 1960. Museum of Modern Art, 1978.
Thyra Dragseth er oppvokst i Kristiansand. Hun har studert ved Kunstakademiet i Oslo og ved Academia de Bellas Artes i Lisboa, Portugal. De siste årene har Dragseth vært bosatt i Lisboa, men har holdt kontakt med hjembyen og kunstscenen her. I fjor hadde hun soloutstilling ved det velrennomerte fotogalleriet MELK i Oslo, og er dermed definert inn i gruppen New Scandinavian Photography.
Dragseth arbeider hovedsakelig med fotografi, video og installasjon. Tidligere solo – og gruppeutstillinger inkluderer MELK Galleri Oslo 2021, Thirdbase Lisboa 2021, Kösk galleri Oslo 2021, Sol Galleri Bornholm 2019, QB Gallery Oslo 2019 og Galleri K4 Oslo 2017.
