Thyra Dragseth

Agder Kunstsenter har gleden av å invitere til åpning av soloutstillingen SELVA FRIA av THYRA DRAGSETH.

Åpningsord ved Øyvind Berg, forfatter:

KALD JUNGEL

Åpningsord til Thyra Dragseths utstilling på Agder Kunstsenter 9. april 2022

Det er vi mennesker som er de fortolkende dyra på denne planeten.

Vi er de eneste som ser på bilder.

Ingen andre dyr har glede av å se på bilder

fordi bilder står for noe annet enn det de er

og de andre dyra er bare opptatt av det åpenbare.

Ikke av det som er noe annet.

Ingen av de andre dyra skjønner bæra av bilder som står for noe annet.

De fatter det ikke, de har ikke spist av den symbolske frukten

og kjenner ikke den symbolske driften

som gir oss mennesker gamle og nye betydninger hele tida.

For oss er dette selvsagt, vi ser på verden med symboltunge øyne.

Vi gir ulike farger forskjellig betydning og assosierer alskens former med noe meningsfullt.

Noe vi kjenner til fra før. Noe som betyr noe for oss.

Slik legger vi en film av betydning mellom oss og tingene.

(Så går vi rundtom en meningsfull busk…)

Så går vi rundt i en meningsfull verden og ser ikke helt hva vi omgir oss med.

Tingene blir borte for oss.

De sløres av denne filmen, som fyller oss med mening

der vi går rundt med mange forskjellige historier i både hodet og kroppen forøvrig.

Sånn blir vi fremmede i verden.

Dette er både bra og dårlig.

Det er bra, fordi det gjør at vi må tenke bedre og i tradisjoner

men dårlig, fordi vi ikke hører hjemme lenger.

Derfor gjør det godt å ha noen sånne bilder, som disse til Thyra Dragseth,

som griper fatt i akkurat dette momentet, denne filmen, dette mellomrommet

hvor meningsfylden oppstår mellom oss og omgivelsene.

og lar oss hvile i det –

i dette mellomrommet som også kan være språkbelagt, faktisk

på mange tusen forskjellige måter, mer eller mindre poetiske, noe også disse titlene vitner om

med enkle betegnelser på portugisisk, eller små fraser stavet med store bokstaver på norsk.

Et bilde heter «Nuvem»; sky, det viser en sterk, uskarp lyskilde

og i dette ligger det en slags teknisk naturalisme

for sterke lyskilder blir alltid uskarpe for det blotte øye:

De har et lys vi mysende umulig kan fokusere på

før det brytes mot noe som skygger noe annet.

Et annet bilde – «Nuvens»; skyer – er også uskarpt og viser et kjent ansikt fra nesetipp til panneflik.

Med sekskanta refleksjoner, litt usentrert, i pupillene.

Fra skyer får vi vann, som gir oss liv, men skyene skygger også for sola.

Lett som en sky bærer vannet inn på himmelen

blir sola borte, og først da ser vi hva som skinner i grålyset:

OG DE SKRIKER AV VELLYST

er den litt overraskende tittelen på et svart/hvitt bilde

av en tørr, liggende trestamme, som ser ganske menneskelig ut der den har styrtet

og et annet tre som reiser seg opp i mørket bak

med kunstig opplyst gress i forgrunnen

og når dette skimrende bildet balanserer så lett mellom lyset der nede og mørket der oppe

så gir det et svevende inntrykk under mørkets magnetisme

på denne filmen, eller under dette sløret, eller før det neste bildet –

for noen ganger gir Thyra Dragseths bilder denne følelsen

kanskje særlig de skarpeste fargebildene

av at motivet likevel ikke er helt fremkalt ennå:

Det er som om filmen fremdeles ruller i en helt annen betydning

som om dette med fotografi er et skalkeskjul for en større bevegelse

enn det frosne øyeblikket, eller hva skal vi si

om hun som sitter naken under de lette gardinene på bildet som heter

OM ETTERMIDDAGEN ER JEG BARMHJERTIG

eller gulvet vi ser på, men ikke står på

og som får fotografen til å utbasunere

NÅ TRENGER JEG INGEN

et sted i Lisboa, Portugal, dette stedet som plutselig ble aktuelt denne uka

som vestgrensen for de imperialistiske ambisjonene

om å «bygge et åpent Eurasia – fra Lisboa til Vladivostok» (Dmitrij Medvedev)

i løpet av en generasjon eller to med russisk erobringskrig, men Lisboa er et sted

som her i disse bildene først og fremst vitner om sørligere breddegrader

sammen med jungelen i tittelen: selva betyr jungel, fria betyr kald –

noe som er en selvmotsigelse, da jungel ifølge SNL er

«en tropisk, nesten ufremkommelig krattskog»

men her, på symboltungen, er jungelen kald

for lukkeren til denne fotografen har åpnet seg på forskjellige breddegrader

og når tilskueren gjør sine tankesprang inn og ut av bildene

fra sengeleiet i jungelkrattet til hundebæsjen i snøen

gir det kalde stedet like mye mening som det varme

og det jeg har omtalt som en film, altså en hinne

rommer også fordommer av teknisk natur

som at et fotografi nødvendigvis avbilder noe som allerede fins

men disse bildene viser oss at det ikke nødvendigvis er sånn

for virkeligheten er ikke fremkalt ennå

og det som henger på veggene rundt oss

vitner om et sug etter mer virkelighet, hardere realisme og mjukere innlevelse –

se for eksempel på alle mariaene, de er i full fart opp eller ned på stedet hvil

mye mer rødgrønne enn noen regjering kan drømme om å bli

og det er noe nesten uhyggelig i det som ennå ikke fins

når vi får se bilder av det, for da fins det likevel, nesten på pur faen

og det jager oss gjennom alle de historiene vi alt har fortalt

om hva som fins og hva som ikke fins

og det vi døper «nåde» – Graça –kan virke grusomt overfladisk

kanskje det likevel stikker dypere, som en mer eller mindre grusom fantasi

i en lukkeråpning, dette vakre ordet som beskriver noe helt mekanisk

og ligger der og duver i den gamle verbalfilmen, også her og nå

når Agder Kunstsenter ønsker velkommen

til Thyra Dragseths billedrike lukkeråpning

---