Atlanterhavsvollen – Tor Simen Ulstein

“Atlanterhavsvollen – fotografier av passert og kommende tid” er et fotoprosjekt som skildrer de monumentale bunkerne langs Europas kyst, bygget av Hitlers regime under andre verdenskrig som vern mot en alliert invasjon, og i dag overlatt til naturens uunngåelige krefter. I forlengelsen av egne barndomsminner fra ferier langs de danske strendene, undersøker Tor Simen Ulstein bunkernes mystikk, brutale og tidløse estetikk, og deres historiske betydning, som strukturer fanget mellom menneskelig skaperkraft og naturens langsomme oppløsning.

Prosjektet følger en reise langs hele Atlanterhavsvollen, et 2 685 kilometer langt forsvarsverk fra Kirkenes i nord til den fransk-spanske grensen i sør, bestående av om lag 6000 bunkere. Anlegget ble reist av den tyske Todt-organisasjonen under ledelse av rustningsminister og sjefsarkitekt Albert Speer. I dag står bunkerne ikke bare som levninger fra en annen tid, men også som speil for samtidens politiske og sosiale spenninger.

Ulstein undersøker hvordan bunkerne, selv som forlatte strukturer, fortsatt bærer en tilstedeværelse i landskapet, som minner fra krig, men også som symboler på noe uavklart i vår egen tid. Ved å fotografere dem i møtet mellom hav og land, der erosjonen spiser seg innover kysten, synliggjør han hvordan disse fundamentløse betongkonstruksjonene gradvis forflyttes, liggende strødd i naturens urolige grenser. Opprinnelig designet for å kunne flyte på land, driver de nå, ikke på havet, men på tidens evige strøm.

 Interessen for bunkerne begynte med en barndommelig undring over disse brutale, gåtefulle formene i strandlandskapet. Selv etter å ha forstått deres mørke opprinnelse, er det likevel naturens langsomme gjenerobring som forblir det mest fascinerende. Bunkerne fremstår som fragmenter i et landskap i forandring – ruiner som minner om Albert Speers visjon: å bygge for hvordan noe skal se ut som ruiner om tusen år.

I dag står de som vitnesbyrd om en fortid, men også som varsomme markører for en fremtid som ennå ikke har funnet form. Gjennom fotografiet griper Ulstein denne doble tidsdimensjonen – bunkerne som både bærer minner og vokter over det som skal komme.

Prosjektet er generøst støttet av; Ingerid, Synnøve og Elias Fegerstens stiftelse – NorskFotografisk Fond (Nofofo) – Norske Fagfotografers Fond og Ingrid Lindbä ck Langaardsstiftelse.

Bio:

Tor Simen Ulstein (f. 1988) er en norsk fotograf utdannet ved The Sir John Cass School of

Art i London. Han kombinerer estetisk refleksjon med dokumentarisk tilnærming og har stilt ut ved flere gallerier og festivaler i inn- og utland. Han debuterte på Statens Høstutstilling i 2024. Ulstein er også medgrunnlegger av fotokunstavisen Uncertain States Scandinavia , og har vært medkurator for Nordic Light Festival of Photography i Kristiansund og NRW Forum i Düsseldorf.

 ….

How to mend a broken heart -Mario de la Ossa

Ved enhver anledning vender jeg tilbake til Costa Rica på en eksistensiell søken etter min far, eller rettere sagt etter ideen om den arketypiske faren. Selv om jeg er der med ham, ser jeg ikke ut til å forstå om jeg virkelig kjenner ham eller om jeg er den som kjenner ham best. Tilbake til moderlandet, til morsmålet, men mamma bor i Norge, hun er norsk. Så tilbake til faderlandet, til fars gate: hundre meter vest, femti meter nord og tjuefem meter vest fra sykehuset. Onkel Tomas, min fars eldre bror, bor i enden av blindgaten. I et av byggene mellom min far og Tomas ligger helseklinikken for unge kvinner i nød. Min far bygget, eier og leier det ut til sykehuset. Han sier det er fint at det blir brukt til et godt formål. Det er også en god inntekt.

 

To hus nedenfor klinikken ligger et annet bygg han og onkel eide for flere år siden.

Bygget var som et stort bur av kalde stålstenger, ment for å holde folk ute. På plattingen som speiler seg mot gaten, på innsiden av inngjerdingen, var det enda et bur av tynnere ståltråder.

Her skulle ikke folk holdes ute, men fuglene inne. På det meste hadde de mange hundre

fugler i spindelvevet av metaller; fugler i alle mulige farger, størrelser og fasonger. Det er litt som med hestene og hundene, antallet koner og barn, år levd og erfaring samlet, fordi far er en samler av alt livet har å by på.

 En dag åpnet min far og onkel dørene til buret, for de hadde bestemt seg for å sette alle fuglene fri. Kanskje min far hadde hentet inspirasjon fra et bilde min mor hadde gitt ham. Det var et postkort-liknende bilde, i svart ramme med støttefot bakpå, og motivet var av en fugl, mot en mettet og idyllisk blå himmel. Midt i bildet, med sølvpenn, sto det sitert fra Gibran: “If you love somebody, let them go, for if they return, they were always yours. If they don’t, they never were.”. Min mor dro tilbake til moderlandet, til hennes mor, mors mor.

 Bio:

Mario de la Ossa (f.1994) er en norsk/costaricansk fotograf og kunstner som for tiden ferdigstiller en MFA i fotografi ved Pratt Institute i New York. Innvevd i forskjellige visuelle fortellinger undersøker arbeidet hans familieforhold, og fotografiets funksjon og betydning i den vestlige produksjonen av kulturelle troper.