Ifølge filosofer som Immanuel Kant og Karl Popper har vi en plikt til å være optimister og tro på at handling, fornuft og fremtid fortsatt kan ha betydning. Arthur Schopenhauer avviser på sin side optimismen som en hensynsløs tenkemåte, en måte å bortforklare verdens lidelser på. 

Hvem av dem har rett, om noen? 

I dagligtalen brukes «optimisme» ofte som en litt nedsettende betegnelse på ønsketenkning, mens «pessimisme» kan fremstå som den mer realistiske og modne posisjonen. Samtidig kan «pessimisme» også brukes om handlingslammelse og dommedagsprofetier, mens optimisme forbindes med pågangsmot, utholdenhet og tapperhet. 

Den australske musikeren Nick Cave har tatt til orde for en begrenset optimisme: en optimisme som har tatt innover seg alt det som taler mot den. En optimisme som vet at det ikke alltid går som vi ønsker, og at livet kan by på store prøvelser. Likevel rommer den en tro på at det finnes noe i livet som er verdt å kjempe for. Og kanskje er det nettopp der optimismen begynner: i forestillingen om at kampen kan utgjøre en forskjell, og at fremtiden i det minste delvis ligger åpen.